Opera: nettleseren fra Oslo som lå foran og endte i Kina

Lenge før Chrome og Firefox fantes, satt to personer i Telenor og bygde en nettleser. Den skulle vise seg å ligge foran bransjen i årevis, og endte til slutt eid fra Kina.

En research-avdeling i Telenor, 1994

Jon von Tetzchner og Geir Ivarsøy jobbet i Telenor på begynnelsen av 1990-tallet, og der begynte de å bygge en nettleser de kalte MultiTorg Opera. I 1995 fikk de rettighetene til koden med seg ut, og stiftet Opera Software ASA. Året etter, i 1996, kom den første offentlige utgaven, versjon 2.0. Den var shareware: gratis å prøve, men med en betalingsmodell hvis du ville bli.

Herfra gikk det fort. Versjon 3, i 1997, fikk JavaScript-støtte. Versjon 3.5, i 1998, fikk CSS-støtte, og Håkon Wium Lie, en av personene bak selve CSS-standarden, ble hentet inn som teknisk sjef. Det sier noe om hvor tett Opera lå på den nye nettstandarden, ikke bare som bruker av den, men som en av dem som utviklet den videre.

Foran, år etter år

Det som gjør Opera-historien verdt å fortelle, er ikke bare at selskapet fantes, men hvor ofte det lå foran. I 2000 kom versjon 4 med faneblader, en måte å ha flere nettsider åpne i ett vindu på som i dag er så vanlig at det er lett å glemme at noen måtte finne på det først. Det var en av flere funksjoner Opera lanserte som andre nettlesere senere tok etter.

Musegester kom i 2001, riktignok avslått som standard. I 2007 kom Speed Dial: ni små miniatyrbilder av favorittsidene dine i stedet for en tom fane når du åpnet en ny. I 2009 kom Opera Turbo, en funksjon som sendte trafikken din gjennom Operas egne servere for å komprimere den før den nådde deg, med opptil 80 prosent mindre data å laste ned. På en treg linje, eller med betalt data per megabyte, var det ikke en detalj.

Standardene som drev det hele

Opera var ikke bare rask med å legge til nye funksjoner. Selskapet la seg tidlig på en linje om at nettleseren skulle følge de åpne webstandardene til punkt og prikke, ikke bare det som tilfeldigvis fungerte på de mest brukte sidene. Det er derfor det ga mening at Håkon Wium Lie, en av dem som fant opp CSS, ble hentet inn som teknisk sjef allerede i 1998. Opera var den første nettleseren som fullt ut prioriterte å følge W3C-standardene, og i 2006 ble versjon 9.0 den første nettleseren på Windows, Linux og BSD som besto den krevende Acid2-testen, en test som sjekket om nettlesere faktisk fulgte webstandardene i praksis, ikke bare på papiret.

Også på mobilen, tidlig

Opera var tidlig ute på mobil også. Den første versjonen av det som ble Opera Mobile Classic kom allerede i 2000, laget for Psion Series 7 og NetBook, håndholdte enheter fra en tid lenge før iPhone. Nettleseren formaterte om nettsider slik at de skulle passe på de små skjermene, en teknologi som senere ble videreført til flere plattformer, blant annet en Windows Mobile-versjon i 2004.

Under panseret skiftet motoren som selve teknologien var bygget rundt, flere ganger. Elektra bar nettleseren fra midten av 90-tallet og et stykke inn på 2000-tallet, før Presto tok over fra versjon 7 i 2003 og ble stående i et tiår. I 2013 gjorde Opera noe som fikk mange til å heve øyenbrynene: de forlot sin egen motor og bygget videre på Chromium, samme motor som Google Chrome bruker. Et selskap som hadde bygget sin identitet på å gjøre ting på egen hånd, valgte plutselig den mest utbredte fellesløsningen.

Salget til Kina

Det som gjorde mest utslag utad, kom i 2016. Et kinesisk konsortium ledet av Kunlun Tech kjøpte forbrukerdelen av Opera, altså selve nettleseren på mobil og desktop, for rundt 600 millioner dollar. Det norske morselskapet beholdt annonse- og teknologivirksomheten sin og skiftet navn til Otello Corporation, mens navnet «Opera» og nettleseren fulgte med i salget.

Det er lett å lese dette som en trist slutt, men det er mer presist å kalle det en videre reise. Opera-nettleseren finnes fortsatt, driftet fra Kina i dag, og brukes fortsatt av millioner, særlig utenfor Norge og Europa. Det norske selskapet som en gang het Opera Software, lever videre under et annet navn og med en annen forretningsmodell.

Hva som står igjen

Opera vant aldri det store markedet. Chrome og Firefox tok brukerne mens Opera holdt seg som en nisje for dem som ville ha noe annet. Men flere av grepene som en gang var Operas særpreg, faneblader, Speed Dial, datakomprimering, ble etter hvert en selvfølgelig del av hvordan alle nettlesere ser ut. Det er en påminnelse om at å tape markedet og å ha satt spor, ikke er det samme.