Ende-til-ende-kryptering: et løfte, ikke et klistremerke

Både Signal og WhatsApp forteller deg at samtalene dine er ende-til-ende-krypterte. De fleste lar påstanden passere uten å tenke over hva den faktisk dekker, og det er synd, for det er et konkret, etterprøvbart løfte, ikke bare et klistremerke for trygghet.

Hva ordet skiller ut

Ende-til-ende-kryptering (E2EE) betyr at det bare er avsenderen og mottakeren som kan lese meldingen. Wikipedia definerer det som en løsning der kun avsenderen og den tiltenkte mottakeren kan lese meldingene, og skiller det tydelig fra kryptering som bare skjer «i transitt» – der tjenesten selv fortsatt kan lese innholdet underveis, selv om trafikken er beskyttet mot alle andre. Mye av det vi i dagligtale kaller «kryptert» er faktisk av den sistnevnte typen: beskyttet mot utenforstående, men lesbart for selskapet som driver tjenesten. I ekte E2EE er det motsatt – ingen andre enn de to i samtalen har nøkkelen, heller ikke selskapet som eier appen.

Slik henger det sammen

Mekanismen er enklere enn navnet antyder. Nøklene som trengs for å lese meldingen, lages og blir liggende hos avsenderen og mottakeren selv, aldri hos tjenesten. Meldingen krypteres på telefonen din før den forlater den. Tjenesten videresender bare den krypterte pakken – ifølge Signals egen tekniske dokumentasjon kan tjenesten ikke se innholdet i pakken, selv om den alltid må vite hvor meldingen skal leveres for at den skal komme frem. Først når pakken når mottakerens enhet, låses den opp igjen.

Navnet på selve mekanismen kommer fra appen Signal: Signal-protokollen, som Trevor Perrin og Moxie Marlinspike i Open Whisper Systems begynte å utvikle i 2013, ifølge Wikipedia . Den kombinerer flere kryptografiske byggeklosser – blant annet det som kalles en dobbel ratsjett og en nøkkelutveksling basert på Diffie-Hellman – til en løsning som stadig genererer nye nøkler underveis i en samtale. WhatsApp tok den i bruk fullt ut 5. april 2016, da appen og Open Whisper Systems kunngjorde at de hadde lagt til ende-til-ende-kryptering i alle former for kommunikasjon i tjenesten.

Hvor du møter det, og hvor du ikke gjør det

I Norge møter du løftet oftest i Signal og WhatsApp, begge bygget på Signal-protokollen. Mer interessant er kanskje hvor det ikke gjelder: en nettbank, et regnskapssystem eller en offentlig tjeneste kan sjelden love det samme, rett og slett fordi tjenesten selv må lese dataene dine for å gjøre jobben sin – beregne saldoen, fylle ut skjemaet, vise deg riktig side. Da får du transportkryptering, ikke ende-til-ende: beskyttet mot alle utenfor, men lesbart for tjenesten selv.

Hvorfor begrepet stadig dukker opp i debatt

Nettopp fordi løftet er så absolutt – ingen andre enn de to i samtalen, uansett hvem som spør – havner E2EE jevnlig i konflikt med myndigheter som vil ha tilgang til kommunikasjon de mistenker er kriminell. Det er ikke en ny strid. Allerede på 1990-tallet forsøkte amerikanske myndigheter å innføre Clipper-brikken , en kryptobrikke NSA designet for telefoner med en innebygd bakdør for staten. Forsøket falt sammen: produsentene ville ikke ta den i bruk, sterkere programvarekryptering ble uansett tilgjengelig verden over, og akademikere fant alvorlige svakheter i selve bakdør-løsningen. Innen 1996 var den lagt død.

Spørsmålet har ikke forsvunnet, det har bare byttet form gjennom tiårene. Mekanismen er den samme uansett hvilket tiår man diskuterer den i: skal noen andre enn avsender og mottaker kunne lese meldingen, finnes det per definisjon ikke lenger noen ende-til-ende-kryptering igjen å love.